INDEX

 INNHOLD:         

Historisk   oversikt 

Akkerhaugen i gamle dager     

Hva skjer på Akkerhaugen?

Visit Akkerhaugen

NÆRINGSLIV PÅ AKKERHAUGEN

Skulpturparken

Country Music 

Heavy Metal på Akkerhaugen

Akkerhaugen Rockesamfunn

AKKERHAUGEN SJAKKLUBB

TROMMIS.NO

REVYTEATER        

 Tomter, hus, leiligheter, etc.

Akkerhaugen Skole

Akkerhaugen Sambruksanlegg     IDUNSHALL

Akkerhaugen Vel

Akkerhaugen Båtforening

BRYGGEBUA

Akkerhaugen Ballklubb

Akkerhaugen Bueskytterklubb

Norsjø Wakeboard Klubb

Akkerhaugen Nettvarehus

VÆRET PÅ AKKERHAUGEN

Feriehytter leiligheter, etc.

JAKKs BLOGG EGO-KODEN

Kultur - Musikk

Diverse fra Akkerhaugen

Sauar Friskole

Myllargutstugo og Kvernehuset

M/S TELEMARKEN

Norsjø Hotell

Norsjø Ferieland

Norsjø Vandrehjem og ungdomssenter

Epleblomsten

APPLE AID    AKKERHAUGEN

Frukt -  Bær - Grønt  m.m.

Skandinavisk Bureau A/S

Ruddersafe Maritime Branch

 

 

Google

 

INDEX

JAKK's BLOGG:

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

Hentet fra Nettavisen 2/5 2017

 
 

Er den fjerde statsmakts integritet i fare?

Oslo 20170307.Opplagstallene for avisene inkludert digitale opplag ble presentert tirsdag.Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

Av Johannes Akkerhaugen

Pressen blir kalt den fjerde statsmakt for dens rolle som kritiker og overvåker av statsmakten, fordelt mellom den lovgivende, utøvende og dømmende myndighet. Kan vi i dag stole på pressens uavhengighet i sine politiske analyser og  kommentarer, eller er de farget av journalistens eget politiske ståsted?

Dersom det store flertallet av norske journalister tilhører venstresiden i norsk politikk, som professor Frank Aarebrot presenterte under Nordiske Mediedager i Bergen i fjor, så er pressens integritet i stor fare.

I undersøkelsen kommer det fram at dersom journalistene hadde fått avgjøre stortingsvalget, ville Rødt få 12 mandater, SV 24, MDG 17, SP 7 og AP 65 på Stortinget, mens FRP ville fått 0 og KrF 1 mandat. Til sammen ville de rødgrønne fått 73 prosent av stortingsrepresentantene.

Blant redaktørene ville de rødgrønne fått 67 prosent, hvorav Rødt hele 9 mandater. FrP med null mandater som blandt journalistene.

AKP (ml) Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene), nå Rødt, hadde på 1970-tallet stor politisk innflytelse i studentsamfunnet på Blindern. Siden de ikke oppnådde sine politiske mål verken med væpna revolusjon eller som fagforeningsledere med hyppige streiker på den tiden (se NRKs På sparket - Politisk infiltrasjon, 18.12.1975).

Sannsynligvis søker de nå innflytelse og makt ved å infiltrere den fjerde statsmakten. Frank Aarebrots presentasjon av medieundersøkelsen tyder på det.

Hva med de borgerlige avisene? Følger alle journalistene der avisens politiske linje? Når 3 av 4 journalister tilhører venstresiden så er det ikke mange borgerlige journalister å velge mellom. Dessuten er journalistenes politiske preferanser en privatsak som holdes hemmelig både overfor avisen og dens lesere.

Johannes Akkerhaugen

For eksempel har VG skiftet mening i et viktig borgerlig standpunkt. Der de for noen år siden skrev ledere for å fjerne formueskatten, skriver de nå mot fjerning av denne skatten (VG 10/3 17). En tilfeldighet?

Skepsisen til journalistenes uavhengighet i politiske saker er i dag svært reell, da 3 av 4 journalister, inkl. radio og TV, tilhører venstresiden i norsk politikk ifølge medieundersøkelsen. Nils Øy i Norsk presseforbund mener FrP undergraver tilliten til de tradisjonelle mediene når partiet velger andre mediekanaler enn pressen for å få fram sin politikk. Jonas Gahr Støre harselerte i sin landsmøtetale 20/4 over FrPs skepsis til norske medier. Mot bedre vitende?

Har medienes vinkling og subjektive omtale av politiske saker større innvirkning på valgresultatet enn politikernes og partienes presentasjon av sine programmer? Meningsmålingenes store variasjoner tyder på det.

I så fall har den fjerde statsmakt (pressen) fått en politisk makt den ikke skal ha i et demokrati.

Jeg mener den fjerde statsmakts integritet er i stor fare og ikke bare en konspirasjonsteori. En masteroppgave eller doktoravhandling om dette burde være høyaktuell for enhver statsviter.

 

Les innlegget med mange kommentarer her

 

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

 

Hentet fra Nettavisen februar 2017:

http://gjest.blogg.no/1486373868_listhaug_og_media.html

 

Listhaug og media

Sylvi Listhaug intervjues av media. Foto: Justis- og beredskapsdepartementet/Flickr

Av Johannes Akkerhaugen

Nils Øy i Norsk presseforbund mener Sylvi Listhaug undergraver tilliten til de tradisjonelle mediene når hun velger andre mediekanaler enn pressen, når hun ønsker å få fram sitt og regjeringens syn på innvandring og integreringspolitikk.

Her må pressen og journalistene gå i seg selv. Det er ingen journalister som ikke har sitt eget politiske syn og hvilke blokk, borgerlig eller sosialistisk, de sympatiserer med. Derfor er det fristende som «uavhengig» journalist å farge oppslagene av Listhaug og FrP utfra sitt eget politiske ståsted.

Skepsisen til journalistenes uavhengighet i politiske saker er derfor meget reell, da et stort flertall av journalistene, også i radio og TV, tilhører venstresiden i norsk politikk.

Johannes Akkerhaugen

For å få et større tillitsforhold til medienes journalister, må de opplyse om sine politiske preferanser og ikke gjemme seg bak at de er nøytrale i sine kommentarer.

Det er derfor bemerkelsesverdig at det er et borgerlig flertall på Stortinget i NRKs siste meningsmåling (18/1), og hvor FrP går fram med hele 21,6 prosent.

Dersom journalistene hadde fått bestemme, ville Stortinget sett ganske annerledes ut enn når alle velgere får avgjøre. Det kommer fram av årets medieundersøkelse, som ble presentert av professor Frank Aarebrot under Nordiske Mediedager i Bergen torsdag 11. mai 2016.

I undersøkelsen kommer det fram at om journalistene hadde fått avgjøre, ville Rødt hatt 12 mandater, SV 24 og AP 65 på Stortinget, mens FRP ville hatt 0 (null) mandater.

 

 

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

 

Leserinnlegg i diverse aviser 2016/2017:

 

 

 

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

 

2009

 

Klippet fra TA 24/2 2009

 

 

 

ØKONOMISK TEORI: Johannes Akkerhaugen har lenge interessert seg for økonomiske teorier. I boka «Ego-koden» lanserer han sin egen modell, egoaltruisme

 

Fra egoisme til økt rettferdighet

Egoisme er den sterkeste drivkraften i mennesket, mener økonom Johannes Akkerhaugen. Nå har han skrevet bok om hvordan samfunnet kan utnytte folks etiske egoisme til hele befolkningens fordel.

Av Anne-Lise Surtevju
Publisert  24.02.2009 - 02:00 Oppdatert 24.02.2009 - 10:29

I boka «Ego-koden» lanserer 69-åringen fra Sauherad en ny modell for samfunnsøkonomi kalt egoaltruisme.

Folk prioriterer å ta hensyn til seg og sine først, det ligger i menneskets natur, påpeker Johannes Akkerhaugen. Dette må utnyttes bedre og til samfunnets beste, mener han.

EKSTRA AKTUELT

Akkerhaugen har i mange år vært opptatt av hvordan man kan øke landets inntekter og effektivitet, samtidig som man på utgiftssiden benytter et system som kan fordele godene mest mulig rettferdig. Hans økonomiske modell er mer rettferdig enn dagens, hevder han.

Økonomens tanker og teori er nå samlet og utgitt i bokform, og selv om manuset ble sluttført i februar i fjor, har mange av forfatterens synspunkter fått ekstra aktualitet gjennom finanskrisa.

FRA BEGGE SIDER

Akkerhaugen tar utgangspunkt i at egoisme kan deles inn i etisk og uetisk egoisme. Ved etisk egoisme går ikke egoismen ut over andre.

Forfatteren, som har begått sin første bok med «Ego-koden», har videre tatt standpunkter fra høyre og venstre fløy og forent dem.

- Når det gjelder inntektssiden til staten går jeg lengre ut enn Høyre-siden gjør. Med egoaltruisme vil staten fordele godene mer rettferdig enn i dag, og på dette punktet er jeg lenger ut på sida enn de røde, opplyser Johannes Akkerhaugen.

DISKUSJONSGRUNNLAG

Han har lagt vekt på å ta med en rekke konkrete eksempler på hva som kan rettes opp på inntekts- og utgiftssiden.

- Det er en del drastiske forslag. De kan diskuteres, smiler han.

Og diskutere gjør han gjerne. Disse spørsmålene har opptatt han siden han inntok lunsjen i Hydros kantine på Notodden. Han kaller da også boka for et diskusjonsutkast.

I kapittelet om Den nordiske modellen tar han blant annet for seg progressiv beskatning, som han mener bør avskaffes. Han går også løs på formueskatten og bilavgiftene, det siste vil han ha på svensk nivå.

LIK PENSJON

Johannes Akkerhaugen går hardest ut på fordelingssiden. Akkerhaugen argumenterer for lik folketrygd til alle og ingen minstepensjonister. Han foreslår innbetaling til pensjonsfondet etter evne, og lik fordeling av pensjonen. En person som har vært stortingsrepresentant i tre perioder vil for eksempel ikke få mer i pensjon enn en hjelpepleier med 40 års fartstid. I dag vil stortingsrepresentanten etter 12 år få 66 prosent av gjeldende stortingslønn.

Forfatteren mener også at nasjonale ressurser tilhører hele landet, og at disse ikke skal fordeles skeivt etter nærmeste kommuner, og at de kommunale e-verkenes overskuddssjekker til eierne egentlig er kamuflert kommuneskatt for innbyggerne.

- Klart det er mange ting her ikke alle er enige i, slår han fast.

 

 

 

NOE FRA INNHOLDET I BOKEN EGO-KODEN:

 

 

Vi har CO2 nøytral bilpark i Norge !

CO2-avgiften på drivstoff ser ut til å bli en ny melkeku for staten.
En del naturvernorganisasjoner og noen politiske partier mener at en literpris opp mot 30 kroner er nødvendig for å få Ola Nordmann til å redusere bilbruken.

Vil vi ha et nytt klasseskille i Norge hvor bare de med høy inntekt kan forsette å bruke bilen som i dag?

Staten kan enkelt og over natten innføre en CO2 nøytral bilpark i Norge.

Ved å disponere kr. 0,20 av statens avgifter per liter bensin/diesel til en egen CO2 avgift, vil den norske bilparken bli CO2 nøytral – under forutsetning av at avgiften blir brukt til å kjøpe CO2 kvoter.

Beregningen er basert på Regjeringens egen kvotepris, kr. 100,- per tonn, samt CO2-utslipp fra bil = 200 gram/km og et gjennomsnittlig forbruk på 1 ltr. drivstoff per mil.

Ovennevnte kvotepris er relatert til å oppfylle målsettingen i dagens Kyoto-avtale, men er romslig beregnet da utslipp fra dagens biler nærmere seg 100 gram/km med et forbruk langt under 1 ltr. per mil.

Det er vitenskapelig enighet om at det vil være nødvendig å redusere CO2-utslippene betydelig mer enn 100 kr/tonn, noe som innebærer at kvoteprisene forventes å øke i neste Kyoto-periode.
IPCC ( Intergovernmental Panel on Climate Change ) anslår skadekostnadene knyttet til utslipp av CO2 til opp mot 500 kr/tonn, så skulle dette bli de neste kvotepriser vil prisen for en CO2 nøytral bilpark i Norge ligge på 1 krone per liter drivstoff.

For å ligge i forkant av utviklingen bør Regjeringen allerede i dag øremerke 1 krone av dagens drivstoffavgift på ca. 8 kroner/liter til kjøp av CO2 kvoter. Som første land i verden vil Norge da få en bilpark som er CO2 nøytral, og det uten å øke avgiftene på drivstoff utover dagens nivå.

Ovennevnte beregninger er forelagt og godkjent av Statens forurensningstilsyn.

NB: Staten krever allerede nå inn en CO2-avgift på kr. 1,27 per liter bensin ( 45 + 82 øre ), altså mer enn det som kreves for å få en CO2-nøytral bilpark i Norge!

Hentet fra boken EGO-KODEN - egoaltruisme.

 

 

 

                        Kamuflert kommuneskatt fra elverkene.

De kommunale elverkene var tidligere organisert på lik linje med kommunalt vann/avløp og renovasjon, det vil si at inntektene kun skulle brukes til å dekke driftsutgifter og investeringer.
Eventuelt overskudd skulle fordeles til abonnentene i form av lavere kraftpriser.

For en god del år siden overførte Oslo Lysverker 250 millioner til Oslo Kommune. Dette var imot reglene, slik at pengene måtte tilbakeføres til Oslo Lysverker som så fordelte pengene til abonnentene.

På 90-tallet ble reglene endret slik at de kommunale elverkene kunne registreres som aksjeselskaper, og på den måten unngå å fordele overskuddet til abonnentene.
I dag kan vi se stolte elverkssjefer som fordeler overskuddssjekker til sine eiere; kommunene.

Disse inntektene kommer godt med i en slunken kommunekasse, men for innbyggerne blir dette en ny og kamuflert kommuneskatt.

Vi ser også kraftselskaper som deler ut feite bonuser til sine ansatte. Penger som abonnentene betaler inn i form av for høye kraftpriser og ikke minst nettleie.

Hentet fra boken EGO-KODEN, egoatruisme.
 

 

 

Avgifter.

Dersom avgiftsnivået i Norge er høyere enn i de land vi konkurrerer med, som for eksempel Danmark og Sverige, vil det ha mange negative konsekvenser for vårt land.

Det blir dyrere å drive næring i Norge og det blir dyrere å være forbruker.

Både næringslivet og staten taper inntekter på at vi som kunder handler i de land det er billigst – sånn sett er vi jo alle egoister.

Derfor bør staten fastsette sine avgifter slik at vi kan konkurrere med våre naboland.

I denne sammenheng må A/S Norge sees på som en bedrift som er i konkurranse med andre land, og det vil være til berikelse for både staten og næringslivet om dansker og svensker i stedet kom til Norge for å handle!

Det er vel snart 50 år siden svenskene sist reiste til Norge for å handle margarin og sukker i store mengder.

Nå er det på tide å snu handlestrømmen!

Bilavgifter:

En stor del av familiens budsjett går til bilrelaterte utgifter, og når norske bilpriser ligger skyhøyt over bl.a. de svenske, bidrar også dette til høyere lønnsutgifter i Norge enn nødvendig.

Den historiske grunnen til de høye bilavgiftene i Norge var begrensede mengder av utenlandsk valuta i etterkrigstiden.

I dag tjener Norge nesten ubegrenset med valuta, men likevel har de høye bilavgiftene overlevd.

Er det fornuftig at f. eks. en Nissan 350Z koster NOK 890.000,- i Norge mens svenskene får samme bil for NOK 318.000,-?

I USA koster den forøvrig USD 28.100,-!

En Volvo XC90 koster i Norge NOK 894.000,- mens svenskene får den for NOK 428.00,-

En helt vanlig familiebil i mellomklassen til kr. 334.000,- kan koste opp mot 90.000,- kroner i årlige utgifter. Det viser eksempler fra en kostnadskalkyle satt opp av Opplysningsrådet for Veitrafikken (OFV).

Velger man en bil til kr. 480.000,- blir utgiftene kr. 103.000,- per år.

Alle priser fra 2008

Det finnes ikke lenger noen gode argumenter for disse høye bilavgiftene.

Henry Ford produserte biler etter samlebåndsprinsippet for at alle skulle få råd til å kjøpe seg en bil.

Også i dag setter bilfabrikkene og de ansatte inn store resurser på å holde bilprisene på et rimelig nivå.

Men så fort bilene kommer til Norge mangedobler staten bilprisene uten selv å skru i en skrue!

Staten burde være fornøyd med kun å legge  på 25% MVA, og selv da tjener staten godt over det bilfabrikkene selv tjener på å produsere bilen.

De høye norske bilavgiftene er en hån overfor bilfabrikkene og deres ansatte  som hver dag kjemper for å holde bilprisene nede.

Med svenske bilavgifter i Norge vil en teoretisk kunne redusere norske lønninger med brutto 70.000,- kroner per år uten at kjøpekraften vil bli redusert.

Det vil gi Norge et mer konkurransekraftig næringsliv, mens den offentlige sektor vil få disponere disse midlene til andre viktige oppgaver enn til lønninger.

Det staten ”taper” på å redusere bilavgiftene vil de mer eller mindre tjene inn igjen på lavere lønnskostnader i den offentlige sektor, samt at et økende nybilsalg vil gi nye inntekter – og samtidig fornye den gamle norske bilparken.

En del politikere hevder at på grunn av de høye lønningene i Norge kan innbyggerne lett betale høyere utgifter til bil, bensin og diesel, matvarer, etc., enn  våre naboland.

Det er å snu saken på hodet!

Det er bl.a. det høye avgiftsnivået og de høye matvareprisene i Norge som er årsaken til at Norge må ha høyere lønninger enn i våre naboland, og som er med på å forverre vår konkurransesituasjon.

 

Hentet fra boken EGO-KODEN, egoatruisme.

 

 

 

BEDRE KOMMUNEØKONOMI

Nasjonale resurser:

Nasjonale resurser som olje, gass og vannkraft tilhører hele folket, men blir i dag skjevt fordelt mellom landets kommuner.

I dag er det beliggenheten i forhold til resursene som er avgjørende for hvilke kommuner som får nyte godt av disse verdiene.

Kraftkommunene er i denne sammenheng kjent for en god økonomi, med en standard på skole og eldreomsorg som mange andre kommuner bare kan drømme om.

Likeledes får de kommuner som utpekes til oljesentra for resursene i Nordsjøen og Barentshavet en stor økonomisk fordel framfor andre kommuner.

I samme kategori kan nevnes opprettelse og utflytting av statlige arbeidsplasser som bare et fåtall kommuner får ta del i. Her utdeler staten økonomiske fordeler nærmest  etter lottoprinsippet.

Derfor bør de kommuner som ikke får ta del i våre felles resurser få en kompensasjon fra staten som står i et rimelig forhold til de kommunene som er begunstiget.

Dette vil bidra til en mer rettferdig fordeling av våre felles goder.

I de siste årene har Norge vært preget av en meget rik stat og mange fattige kommuner.

Det skyldes blant annet en skjev fordeling av skatteinntektene.

Dette kan løses ved at kommunene får beholde mer av sine egne skatteinntekter.

I dag tar staten en for stor prosentandel av de skattene innbyggerne betaler inn, slik at kommunene nærmest må gå på tiggerføtter til staten for å få noen av sine egne penger tilbake til viktige kommunale oppgaver som skole, helse, eldreomsorg, veier, osv.

 

Hentet fra boken EGO-KODEN, egoaltruisme

 

 

 

Støtte til næringslivet:

 

Statlig støtte til det private næringsliv gjennom for eksempel Innovasjon Norge

(tidligere SND) virker ofte mot sin hensikt.

Tildelingen er tilfeldig ( og personavhengig) og går som regel ut over de som allerede er etablert i den aktuelle bransjen og som selv har bygget opp sitt firma med egne midler.

Man får en forverret konkurransesituasjon satt i scene av det offentlige med offentlige penger. Penger som de firmaer det går ut over tidligere har betalt inn i form av skatt.

Det er mange eksempler på uheldig konkurransevridning i denne sammenheng,

som da f. eks. Innovasjon Norge bevilget 79 millioner kroner til oppstart av ny dørfabrikk i Årdal.

Fikk de andre norske dørfabrikkene tilsvarende bevilgninger?

Pusnes i Arendal er et annet eksempel.

Det er ikke statens oppgave å forskjellsbehandle næringslivets forskjellige aktører, men heller legge forholdene til rette for alle med lovforenklinger, mindre byråkrati og skjemavelde, lavere avgifter, gunstige skatteavsetninger, osv.

Ifølge Avisenes Nyhetsbyrå, januar 2008, koster det norske skjemaveldet næringslivet 50 milliarder kroner hvert år, og utgjør 2,6% av brutto nasjonalprodukt.

Av dette går over 32 milliarder bort i bokføring og regnskap. 85% av dette er igjen en følge av norske regler, mens resten i hovedsak skyldes EU-regler.

Næringslivet gir altså staten informasjon til en verdi av 50 milliarder kroner per år, uten å få betalt en eneste krone for dette arbeidet.

Men staten er raskt ute med straffegebyr skulle et eller annet skjema bli sendt inn noen dager etter fristen!

I stedet for å gi støtte til noen utvalgte bedrifter gjennom f. eks. Innovasjon Norge, eller differensiert arbeidsgiveravgift, ofte i strid med EØS-reglene, bør staten heller betale næringslivet for de oppgaver som de blir pålagt å utføre.

At staten betaler næringslivet for konkrete oppgaver vil ikke være i strid med EØS-reglene.

Har Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) sovet i timen?

Hvilke andre organisasjoner utfører gratis arbeid for staten til en verdi tilsvarende hele det norske helsebudsjettet?

 

Støtte til den 3dje verden:

Som et av verdens rikeste land må vi fortsette våre hjelpeprogrammer til den 3dje verden.

Vår støtte bør imidlertid basere seg mer på hjelp til selvhjelp, enn passiv pengestøtte, slik at landene på sikt får muligheten til å klare seg selv.

EU-landene bør kunne klare seg uten de milliarder som de årlig mottar som bidrag fra Norge.

Behovet er større i den 3dje verden.

Hentet fra boken EGO-KODEN, egoaltruisme.

 

 

 

DEN NORDISKE MODELLEN

Den nordiske demokratiske samfunnsmodell med blandingsøkonomi er grunnlaget for vår velferdsstat. Den har bidratt til at Norge er et av verdens beste land å bo i.

Men fortsatt er det store mangler i vårt samfunn som dagens økonomiske modell har vanskeligheter med å løse på en effektiv måte.

Grunnen er at den sosialdemokratiske modellen blander inn sin fordelingsideologi (altruisme) også når det gjelder statens inntektsside. Dette hemmer statens inntekter i så stor grad at det ikke blir nok igjen til å løse statens viktigste oppgaver på best mulig måte, som en god skole, god eldreomsorg, sykehus uten lange ventelister, fattigdomsproblemet, osv..

Man utnytter ikke innbyggernes etiske egoisme til å skape verdier ved å begrense den enkeltes innsats med et demotiverende skatte- og avgiftsystem.

Følgende skatter/avgifter må i denne sammenheng forandres/oppheves:

Progressiv beskatning.

I dag er systemet slik at man kan betale mer i skatt enn det man har i skattbar inntekt.

Tidligere hadde man en begrensning på 80%.

Ærlig talt, hvem vil slite og jobbe siste del av året når en bare sitter igjen med for eksempel 10 øre av hver krone man tjener?

Kanskje 2 måneders ferie i Syden hvert år vil være mer fristende?

For å øke folks innsatsvilje vil en flat skatt være motiverende, f. eks. på 30%. En vil da alltid sitte igjen med 70 øre av hver krone man tjener – også i november og desember.

En som tjener fem ganger mer enn en med gjennomsnittsinntekt vil betale fem ganger mer i skatt. Det vil vel de fleste se på som et rettferdig skattesystem?

I tillegg bør alle, uansett inntekt, kunne tjene kr. 100.000,- skattefritt.

Dette vil forenkle dagens system når det gjelder hjemmehjelp, barnevakt, studenter, etc., og til en viss grad vil det være med på å dempe fattigdomsproblemet.

Problemet med svart arbeid vil bli redusert.

Dersom en innfører et bunnfradrag for alle på kr.100.000,- vil de fleste av dagens fradragsposter kunne avvikles.

Dette vil føre til mindre skatteplanlegging og en enklere hverdag for ligningsetaten.

Det forutsettes samme skatt ( 30% ) også på kapitalinntekter, og samme samlet bunnfradrag  ( maks 100.000,- ).

Lønns- og kapitalinntekter vil på denne måten bli behandlet likt.

De høye lederlønningene er mye omtalt i media og er uforståelig for de fleste, men de høye lønnstilleggene skyldes Norges progressive skattesystem.

Skal  en  person  med   90%  skatt  ha kr 100.000,- mer å  rutte med i året må lønnen heves med en million!

Ved en flat beskatning vil de høye lønnstilleggene være uaktuelle, og bedriftene vil få lavere lønnskostnader og mindre forskjell på de ansattes bruttolønn.

Siden fradragspostene i inntekten begrenses vil en ikke lenger få rike nullskatteytere. De eneste nullskatteytere vi får er personer med inntekt under 100.000,- kroner per år. En rettferdig forandring med andre ord.

Den progressive skatten har også vist sin urimelighet i andre land enn Norge.

Hvem husker ikke forfatterinnen Astrid Lindgrens brev til Sveriges finansminister Gunnar Streng etter at hun måtte betale 102% i skatt?

Hentet fra boken EGO-KODEN - EGOALTRUISME.

 

 

 

Adresse: akkerhaugen.no, Veltavegen 7, 3812 AKKERHAUGEN, Norway                   

Webmaster: Johannes Akkrthaugen